Hjemme

Et døgn hjemme nå, ganske rart egentlig, etter som jeg fikk helgeperm ved en feiltakelse, kommunikasjonssvikt på UNN.
Men jeg gadd såvisst ikke dra tilbake i morges, da de ringte etter meg...humpe avgårde i milevis i ambulanse igjen, etter å ha slitt meg hjem med den i går kveld...nope!
Så her er jeg, og her blir jeg, og drar såvisst ikke inn igjen, før jeg må.
Litt vann i lungene, litt lekkasje fra stikkstårene inn til lungene, litt feber og pustevansker, skal overhodet ikke få ødelegge helga for meg her.
Særlig ikke når jeg tenker på at jeg gikk i to og et halvt år med vanvittige, ubeskrivelige smerter bak det ene skulderbladet, som helsetjenesten her mente var feilsstilling i en skulder, og har drevet på og behandlet med fysioterapi.
Det var jo kjempedeilig...særlig :(
Egentlig er det så idiotisk at hadde jeg ikke opplevd det selv, hadde jeg ikke trodd at det gikk an.
Det stod x antall liter materie i lungeposen, som presset lungespissen inn i skulderleddet.
Ved første tapping kom det ut 5 liter på tre kvarter...
Skriver ikke dette for verken å syte, eller å klage, men vil advare alle som sliter med helseplager de ikke får til å harmonere med det legene eller andre uttaler om det : IKKE GODTA DET.
Be om videre utredning.
I mitt tilfelle var det årvåken fastlege som oppdaget hva som feilte meg, bare så synd at han har vært lenge borte i permisjon.
Hva tiden fremover vil bringe, vet ingen.
Og ingen har garantier for noe i denne verden.
Jeg er bare takknemlig for at jeg nå kan sitte her, UTEN vanvittige smerter.
Da får det la gå at jeg mistet to år av mitt liv, pga dem.
Akkurat nå har jeg ingenting å klage over.
Og våkner man om morgenen og synes livet er trist, noe mange av oss gjør til tider, inklusive meg...kjenn etter om du puster...så har du iallefall et positivt innslag den dagen.
Kanskje det høres teit ut, men så får det bare være det da.
Jeg er "still going strong"...og det har jeg tenkt å fortsette med, så lenge det er pust i meg.
Ønsker forøvrig alle en fortreffelig fin natt, klem fra her :)