I utgangspunktet en blogg om livets mange gjenvordigheter. Men det ble dårlig med innlegg, utslått av smerter som jeg var. Nå er jeg godt smertestilt, fysisk, men så ble jeg sittende med en lite trivelig kreftdiagnose. Behandling, håp, fortvilelse, forventninger fra omgivelsene,helsepersonalets innsats, m.m. Hvorvidt jeg kan bidra med noe til andre, gjenstår å se, men alle de gode tilbakemeldingene jeg har fått fra omgivelsene hittil, hjelper iallefall meg, i min kamp.
torsdag 10. oktober 2013
Onsdagskveld...
En helt vanlig onsdag, egentlig.
Jeg sitter her, formen er så som så, men det har jeg på en måte vent meg til.
Jeg kan ha mange dårlige dager, for så å ha et par bedre dager innimellom.
Og nå ble det litt bedre, etter at pacemakeren ble stilt opp litt.
Er enda forbauset over at jeg kunne gå med hjerteflimmer konstant, og en puls som stod på stedet hvil, uansett hva jeg gjorde...så mye undersøkelser som jeg har vært igjennom.
Nå har jeg fått beskjed om at det var en bivirkning av cellegifta jeg fikk i fjor, og tålte dårlig.
Så i tillegg til kreften har jeg mistet et og et halvt år av mitt liv til svimmelhet og slapphet, pga dette.
Er det rart jeg er usikker med tanke på en ny cellegiftkur ?
En kur som kanskje virker, dvs det er bare 10 % for at den kanskje virker.
Og jo mere jeg leser om bivirkningene, jo mere usikker blir jeg.
Man kan få hjerteflimmer, hjerteinfarkt, epilepsi, tarmslyng, osv, osv....og en del av disse tingene har jeg allerede fra før.
Har cellegifta enda kunne ha gjort meg frisk, men det er jo kun til evt lindring.
Dersom det viser seg at kreften likevel er aktiv , stoppes cellegiftbehandlingen umiddelbart.
Nei, dette er ikke enkelt.
Samtidig som jeg vet at jeg stadig blir dårligere uansett.
Men i hvilken fart vet man jo ikke.
jeg unner ikke min verste fiende å få en kreftsykdom det ikke går an å bli frisk fra.
Kreften spiser oss opp innen fra...
Nei, det var slett ikke slik jeg hadde tenkt at livet mitt skulle bli.
men det er lite å gjøre med det nå.
Og avgjørelsen angående cellegifta er det uansett bare jeg som kan ta.
Foreløpig har det ikke vært aktuelt, grunnet lungebetennelsen.
Men jeg har presset meg, virkelig presset meg, og klart å strikke en lest, noe jeg ikke har klart på et og et halvt år.
Og jeg som brukte å strikke et lestepar pr dag, og en genser med mønster tok meg ca en helg å gjøre ferdig.
Livet er blitt helt annerledes enn jeg hadde forestilt meg.
Og dette går bare en vei, med eller uten cellegift.
Tror nok jeg avstår fra den.
Når den andre som hadde 97 % sjanse for å virke ikke virket, hva med denne på ca 10 % ?
Nei, det er ikke lett dette, men det skal det nok heller ikke være...
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Kjære Eva,
SvarSlettIgjen berøres jeg veldig av hva du deler.
Tilsynelatende deler du alt, men som du også sier; avgjørelsen er din og bare din, og tankene dine omkring valget du må ta, tenker jeg også er bare dine.
Jeg kommer på noen ord fra en annen klok kvinne, Tove Ditlevsen:
"Med ingen kan man dele de innerste tanker
Det viktigste i verden er man alene med
Det er en varig byrde, det er en sakte glede
at her kan ingen nå deg og ingen lukkes inn"
Kjærlighet og respekt
tittinklem
Jeg skulle ønske jeg kunne gitt et råd, men jeg aner ikke engang hva jeg ville valgt hvis det hadde vært meg ...
SvarSlettHåper aller mest på et mirakel for deg, Eva - og hvis ikke, så iallfall en rekke fine dager fremover <3