Snart påske

En stund siden forrige innlegg her nå. Har hatt lite å skrive om. Jeg er verken verre eller bedre enn forrige gang jeg skrev. Her før jul var jeg i en slik forfatning at det ble uklart om jeg kom til å overleve julen. Og nå er det snart påske, og jeg er enda her. jeg vet jeg skal dø, men dagen og timen vet ingen. Kanskje skal det skje snart, og kanskje har jeg enda litt tid igjen. Å bli syk, å bli så syk at man bare blir forespeilet døden er ikke noe hyggelig. Alle undersøkelsene, smertene, nederlagene, alle legene som rister på hodet... Det er lite trivelig. Men kanskje noe av det verste med å bli så syk og slapp, er følelsen av å miste seg selv. Man merker det muligens ikke, men over tid blir man et annet menneske enn man hadde vært hvis man hadde fått være frisk. Gradvis opphører den ene aktiviteten etter den andre, fordi man har ikke krefter. Man klarer ikke å lese, høre musikk, engasjere seg i tv, eller noe. Selv den minste ting blir uoverkommelig. Gradvis, gradvis, blir man en annen, en skygge av seg selv. Og det gjør vondt. Å planlegge fremover blir bare en utopi...man blir bare nødt å ta hver dag som den kommer. Å være tilstede for andre slik man kunne tidligere, blir også helt umulig. Og merkelig nok, ting man hadde glemt for lenge siden, kan plutselig dukke opp i hukommelsen. Ting som ga en glede, men også ting som gjorde vondt. Kanskje helst det siste. Er det for at man er blitt så svak både fysisk og psykisk at slikt skjer ? At man ikke lengre har de vanlige forsvarsverkene intakte ? Det kan også fort oppstå misforståelser med de man har rundt seg. Er det for at man er mere sårbar nå? Ting man tidligere bare ville ha ristet på skuldrene av, gjør nå fryktelig vondt? Psyken er en merkelig greie, og den fysiske og psykiske helsen henger sammen sies det, så det må da være en kobling her også ? Men jeg føler meg ikke psykisk svak, eller psykisk syk. Jeg er bare blitt mere sårbar. Fordi jeg klarer så lite. Det er ikke hver dag jeg er ute av sengen, annet enn nødvendig ærend på toalettet. Heldigvis klarer jeg fortsatt det for egen maskin. Jeg tenker lite på døden. Men jeg tenker desto mere på hvordan mitt liv har vært. Og på hvordan livene til min kjære blir, om jeg blir borte. Forhåpentligvis vil de huske meg, og huske meg for hvordan jeg var når jeg var frisk, ikke bare fra denne tiden når jeg er dødssyk. Men enda lever jeg. Enda er jeg her. Og nå står en ny høytid for døren. Forhåpentligvis får jeg med meg den også. Skygge av meg selv eller ikke. jeg lever. Fortsatt.