Jeg klarte det...

Jeg klarte det...jeg rakk og få med meg julen, og overgangen til det nye året. Det har holdt hardt mange ganger, utmattet og kraftløs som jeg er. Jeg skulle ønske det nye året markerte en ny start, også for meg. Men prognosene sier ikke det. Ikke kreftene heller. Jeg har blitt merkbart slappere i det siste... Det kjennes ut som om verden går videre, uten meg. Egentlig er det lenge siden jeg har deltatt i den. Jeg har mest bare eksistert. Bare vært her. Og jeg er her enda. Jeg gråter ikke, jeg har ikke grått enda. Ikke tar jeg noen medisiner mot det psykiske heller, har takket nei til det. Jeg vil være her så lenge jeg er, som den jeg er, og ikke neddopet av medisiner. Jeg skjønner godt at enkelte må ty til noe nerveberoligende. Men jeg har heldigvis sluppet det, hittil. Er glad for det. Er også glad for at jeg har fått være med, så langt. Smertestillende derimot, og andre medisiner for å holde meg i live, må jeg bruke. Lite trivelig. Er lei meg for alt jeg mister, alt jeg ikke kan gjøre, og ikke har fått gjort på lange tider. Men jeg er her enda. Enda er jeg her. Enn så lenge...