En styrke...

Hvis jeg har det vondt, ønsker jeg å kunne akseptere det - prøve å stå i det uten å flykte. Hvis jeg opplever frykt, kan jeg heller innrømme det enn å prøve å skjule det. Å oppleve min egen frykt kan gjøre meg så engstelig at jeg prøver å late som den ikke er der. Dette er en elendig krykke for å holde meg oppreist. Å eie min egen frykt gir meg faktisk styrke. Da blir jeg ikke så lett overrumplet eller altfor satt ut av det som skremmer meg. Når jeg vet at jeg er redd, er jeg i en sterkere psykologisk posisjon enn når jeg benekter at det er en del av meg selv.

Det er greit å være redd.


Lånt av Endre Seljelid.

Trodde dem ja....

Her kan ikke du være, her er jo ikke vann, si dem...
Og hvorfor er det ikke vann her...nei, for det er kommunikasjonssvikt hos de ansvarlige.
Men her blir jeg.
Når ikke annet har klart å fordrive meg herfra, skal ikke vannmangel få gjøre det heller.
Det må da kunne gå an å få tint vannrørene inn hit, nå når de er blitt klar over problemet?
Så får det ta den tid det trenger...
For her blir jeg.
Uansett.
Stahønsa, har dere hørt om henne...?
En av de er...meg.

Hmm...

Kanskje det egentlig er noe feil med meg...noe mere feil enn kreftsykdom, og div andre plager..?
Men jeg er ikke lei meg for beskjeden jeg fikk i dag.
Og hva skulle det tjene til, å være lei seg?
Jeg visste jo fra før at jeg har kreft, asbestkreft, type mesoteliom.
Jeg er tvert i mot glad.
Glad for å slippe å gjennomgå flere undersøkelser på UNN, smertefulle, pinefulle undersøkelser, som uansett ikke ville føre til noe annet enn den behandlingen jeg har blitt forespeilet, en helt ny type cellegift, som man foreløpig ikke vet hvordan den vil virke.
Men den er iallefall utviklet spesielt mot asbestkreft.
Nå slipper jeg å være mere på Unn, slipper å gå igjennom alt mulig, bare for at det er prosedyre, noe jeg faktisk selv har argumentert i mot, og etterlyst logikken av.
De klarte ikke å gi meg fullgode svar, og måtte til slutt gi meg rett.
Jeg har gjennomgått nok der nå, foreløpig.
Ingen vet hva fremtiden vil bringe, for noen av oss.
Men etter å ha blitt røngtenbestrålt tre ganger i døgnet, sier det seg selv at selv røngtenlegene ga meg rett...det finnes grenser for hvor mye man skal utsettes for røngtenstråler, over kort tid...
Og med en halv lunge til rådighet, fikk jeg medhold hos kardiologene, null narkoseundersøkelser på meg, det er rett og slett ikke forsvarlig.
Særlig ikke med tanke på at jeg har hatt hjerneinfarkt, og har pacemaker.
Så jeg er glad, foreløpig er jeg glad.
Hva jeg er i morgen, kan jeg ikke forskuttere.
Nå får jeg det akkurat slik jeg ønsket meg, å være hjemme.
Jeg får styre min egen hverdag, i den grad det går an, jeg slipper å avlive Pus.
Jeg slipper å bli lagt i en seng på en institusjon.
Jeg har fremdeles bestemmelsesrett over meg selv, og min sykdom.
Jeg har et fantastisk kreftteam rundt meg, og mine pårørende.
Legen min ringer meg hver dag, og følger meg opp, bare det å ha fått en fast lege å forholde seg til betyr enormt mye.
Og jeg får bli hentet til og fra behandling.
PET scanninga lurer i bakgrunnen...vel, det får jeg ta...da.
Da får det så være at jeg enkelte dager bare må sove, at jeg er så avkreftet at jeg bare må ligge, ligge og få oksygen, og...sove.
Jeg er totalt smertefri.
Magen plager meg noe...men det har den gjort i 30 år, og jeg ville antakeligvis ha dødd av rent sjokk, om den plutselig skulle begynne å oppføre seg normalt.
Kateter er heller ikke fremmed for meg.
Så i dag er jeg glad.
Kanskje det dumt, men jeg er nå det.
Så får jeg heller en annen dag irritere meg videre over at jeg gikk i to og et halvt år med vanvittige smerter.
Men ikke i dag.
I dag skal jeg være glad.

Veien...

Forsiktig trår jeg veien.
Hvem vet. Jeg er trøtt. Av å mase. Å kave. Av å påstå at noe er galt, be om hjelp. Og ikke få tilstrekkelig.
Kroppen streiker. Det ser ut som den samme veien, men nå er den så tung å gå! Jeg snubler stadig, ulent og bratt som det plutselig er. Tankene forvirres og fortvilelsen fukter helt inntil kroppen. Bevegelsene blir stivere. Nesten forsteinet.
Jeg går etter den samme veien, dag etter dag. Ingenting endrer seg, annet enn årstidene. Tror jeg. Umerkelig bærer jeg tyngre enn før. Går inn i en pendlerbane av stress. Jeg blir hengende i et mønster, et nett av rutine og vane og reaksjon, på emosjoner og engstelse fra de rundt meg. For hvert nivå, venner jeg meg til det. Det blir normaltilstanden.
Tåke kommer krypende, velter opp av grøfta og skjuler veien. Hindrer sikten. Jeg har gått meg vill.
Mitt eget liv. Jeg skal ikke og vil ikke leve andres. Eller drømme. Jeg skal leve virkeligheten.
Jeg er meg. Og bare det. Jeg er ikke en forlenget del av andre, eller et vedheng til noen. Bare meg.
Og de som ikke kan godta det, og respektere det, har heller ikke noe de verken skal si, eller mene, på vegne av meg.
Forsiktig trår jeg veien. Går sakte, et steg om gangen. Håpet tent for sikt og fremdrift.
Faren over. For denne gang.
Og veien går...videre.

Kampen mot lungekreft...er startet...

Avgjort...

Så var det avgjort.
Ingen mere Unn.
Ingen mere utredning.
Det er ikke forsvarlig.
Men behandling med cellegift, oppstart førstkommende mandag.
Prognose : Ukjent.
Men jeg er godt smertelindret, og ved godt mot :)

Hjemme

Et døgn hjemme nå, ganske rart egentlig, etter som jeg fikk helgeperm ved en feiltakelse, kommunikasjonssvikt på UNN.
Men jeg gadd såvisst ikke dra tilbake i morges, da de ringte etter meg...humpe avgårde i milevis i ambulanse igjen, etter å ha slitt meg hjem med den i går kveld...nope!
Så her er jeg, og her blir jeg, og drar såvisst ikke inn igjen, før jeg må.
Litt vann i lungene, litt lekkasje fra stikkstårene inn til lungene, litt feber og pustevansker, skal overhodet ikke få ødelegge helga for meg her.
Særlig ikke når jeg tenker på at jeg gikk i to og et halvt år med vanvittige, ubeskrivelige smerter bak det ene skulderbladet, som helsetjenesten her mente var feilsstilling i en skulder, og har drevet på og behandlet med fysioterapi.
Det var jo kjempedeilig...særlig :(
Egentlig er det så idiotisk at hadde jeg ikke opplevd det selv, hadde jeg ikke trodd at det gikk an.
Det stod x antall liter materie i lungeposen, som presset lungespissen inn i skulderleddet.
Ved første tapping kom det ut 5 liter på tre kvarter...
Skriver ikke dette for verken å syte, eller å klage, men vil advare alle som sliter med helseplager de ikke får til å harmonere med det legene eller andre uttaler om det : IKKE GODTA DET.
Be om videre utredning.
I mitt tilfelle var det årvåken fastlege som oppdaget hva som feilte meg, bare så synd at han har vært lenge borte i permisjon.
Hva tiden fremover vil bringe, vet ingen.
Og ingen har garantier for noe i denne verden.
Jeg er bare takknemlig for at jeg nå kan sitte her, UTEN vanvittige smerter.
Da får det la gå at jeg mistet to år av mitt liv, pga dem.
Akkurat nå har jeg ingenting å klage over.
Og våkner man om morgenen og synes livet er trist, noe mange av oss gjør til tider, inklusive meg...kjenn etter om du puster...så har du iallefall et positivt innslag den dagen.
Kanskje det høres teit ut, men så får det bare være det da.
Jeg er "still going strong"...og det har jeg tenkt å fortsette med, så lenge det er pust i meg.
Ønsker forøvrig alle en fortreffelig fin natt, klem fra her :)

Grensesetting

Grensesetting...sånt et fint ord...på papiret...populært er det også.

Ja, det har nesten gått inflasjon i det...grensesetting.

Men det er viktig.

Viktig å vite hvor, og når man skal si stopp, kjenne sine egne grenser, og ikke strekke strikken...for langt.

Kjenne sin egen begrensing, kan man vel også si...ikke tro at man klarer alt, og slett ikke prøve å leve opp til at andre

tror/mener at man klarer...alt.

Hva som er "verst" er ikke godt å si...ens egne overvurderte forventninger til seg selv, eller manglende respekt fra andre...kommer vel strengt tatt an på den enkelte situasjonen.

Men...så var det å omsette dette i praksis da...det er som kjent mange måter å sette grenser på...

Mange negative måter...

Positive måter også...heldigvis.

Og klarer man å komme dit at man setter grensen, UTEN å "forvandle" den man satte grensen for, til en fiende...er man et godt stykke...på rett vei.

Er man riktig heldig, klarer man til og med å utvise både omtanke, og medfølelse, for den som " tråkket over"...

Uten å ødelegge hele fortellingen, ser jeg meg nødt til å tilføye...dette gjelder der hvor grensesetting er et av valgene.

Desverre har mange, altfor mange, fått sine grenser ødelagte, uten å hatt muligheter for å velge det bort...